Vin
- For stedsnavnet, se Vin (stedsnavn)
██ mindre enn 1 liter
██ mellom 1 og 7 liter
██ mellom 7 og 15 liter
██ mellom 15 og 30 liter
██ mer enn 30 liter
Vin (fra latin vinum) er en alkoholholdig drikk som fremstilles ved gjæring av druesaft. Druer vokser på klatreplanten ekte vinranke (Vitis vinifera). Ordet vin kommer fra latin, ‘vinum’, som er relatert til greske οἶνος.
Vin laget på annen frukt eller bær enn drue kalles fruktvin.
Dyrking av vindruer spredte seg fra Den fruktbare halvmåne og Svartehavet til Middelhavet og Romerriket i tidlig historisk tid. De fleste druesorter kommer opprinnelig fra Italia og Sicilia og noe av Middelhavet.[1]
Ifølge norsk lov er aldersgrensen for å kjøpe vin 18 år.
Historie[rediger | rediger kilde]
Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]
De første vinene tror man ble laget av druer som ble plukket fra viltvoksende vinstokker av arten Vitis sylvestris. Man spiste nok druene som de var, men vis de ble plassert i en beholder og noen gikk i stykker og beholdere fikk stå en stund kunne det nok bli dannet en form for vin.
De eldste sporene som indikerer vinproduksjon er funnet i Kaukasisk Georgia og er fra rundt 6000 f.Kr. Det er også funnet spor etter vinproduksjon i det nordvestlige Persia, disse funnene er fra rundt 5400 f.Kr. Nøyaktig når mennesket gikk over fra å samle viltvoksende druer til å dyrke vinplanter er ikke kjent.[2][3]
I 2023 ble det funnet vin fra 3000 f.Kr. i graven til Meret-Neith, i oldtidsbyen Abydos i Egypt. Vinen var ikke lenger flytende men det ble funnet rester etter vinen og druefrø i krukkene.[4]
Antikken[rediger | rediger kilde]
Fra antikken og utover finnes det i tillegg til de arkeologiske funnene også skriftlige kilder som beskriver både vindyrkingen og selve vinene. Fra disse kildene vet vi at allerede for minst 2500 år siden ble forskjellige druesorter skilt, viner fra forskjellige regioner ble ansett for å være av ulik kvalitet, og svoveltilsetningsstoffer ble brukt i vinproduksjon. De eldste tegnene på vindyrking i Europa stammer fra Hellas. Arkeologiske funn i Mykene viser profesjonell vindyrking på 1500-tallet f.Kr., og i Homer skrifter fra 700-tallet f.Kr. vin er heltenes husdrikk. Botanikeren og disippelen til Aristoteles (384 f.Kr.-322 f.Kr.) Theophrastus (ca. 370-285 f.Kr.) beskrev i sine skrifter hvordan druesort, klima og jordsmonn må stemme overens, og anbefalte at vinstokker skulle formeres blant annet ved stiklinger.[5]
I det persiske Akamenidedynastiet (550–330 f.Kr.) var vin et luksusprodukt og en viktig handelsvare for økonomien. Greske forfattere som Herodot (ca. 484 f.Kr.–425 f.Kr.) og Ctesias gir detaljerte beretninger om vinens fremtredende rolle i Iran og den sosiale etiketten som omga dens drikking. Takket være imperiets enorme geografiske størrelse kunne den iranske overklassen ha viner hentet fra fjerne steder, som Sogdia, Thrakia og Armenia, og nyte dem på fester. Disse persiske kosmopolittene var sannsynligvis verdens første mengde vinkjennere.
Vinindustriens største problem i antikken var vinenes holdbarhet. Gamle viner ble fraktet i amforaer, som ble forseglet med bek eller harpiks. (Da vinen fikk smaken av harpiks på denne måten, oppsto den harpiks smakstilsatte greske vinen retsina, som fortsatt produseres). For å forbedre holdbarheten kunne vinen belegges med et lag olivenolje på overflaten av vinen, og i tillegg diverse krydder og svovel. Mange av de gamle vinene var mer eller mindre søte. De beste vinene i antikkens Hellas ble ansett for å komme fra øyene i Egeerhavet, og vinhandel over Middelhavet var av stor betydning for mange av datidens bystater. Da grekerne koloniserte andre middelhavsland i perioden 1000 f.Kr. til 600 f.Kr de tok med sine egne druesorter og sine egne metoder for vinfremstilling. Deler av dagens Italia, fremfor alt Campania, ble navngitt av grekerne som Oinoitra (på latin Enotria), som vanligvis tolkes som "vinland", selv om andre betydninger ser ut til å være mulige.[6]
De tre mest kjente vinene under Romerrikets storhetstid ble kalt Caecubum, Falernum og Surrentinum, alle kom fra Campania, og er nevnt både av Plinius den eldre (23 e.Kr.–79 e.Kr.), og av den greske legen Galenos rundt hundre år senere. Falernum ble i flere hundre år sett på som "keiserens vin", og var tilgjengelig i både rød og hvit utgave, sistnevnte laget av druesorten Aminea. Fra beskrivelsene av Falernum på den tiden – rav til brun, veldig søt og sterk – ser det ut til å ha vært en vin som minner om søt sherry. Årets Falernum 121 f.Kr. er den eldste kjente omtalen av en vin fra en bestemt årgang som usedvanlig god og uvanlig langlivet, og denne vinen fikk egennavnet Opimianum.[7]
Middelalderen[rediger | rediger kilde]
Romerrikets fall førte til en økonomisk nedgang i Europa, og både markeder og transportmuligheter for bedre viner forsvant. Svært lite er kjent om vindyrking i Europa fra 400-tallet til 1000-tallet. Under Karl den Stores (742 - 814) tid ble det etablert vindyrking i erobrede områder, i stor grad eid av kirken. Både i Burgund og langs Rhinen spilte cistercienserordenen en stor rolle i utviklingen av vinindustrien. Fra Kloster Eberbach i Rheingau drev cistercienserne middelalderens største vin distribuering.[8]
Siden viner ble fraktet i tunge tretønner, var handel over større avstander kun mulig via vannveier - elver og hav. Viner fra områder som ikke hadde tilgang til slike vassdrag kunne i prinsippet kun konsumeres lokalt. Vanligvis ble ikke viner lagret på denne tiden, men ble drukket året etter innhøsting.
1500- til 1700-tallet[rediger | rediger kilde]
De første vingårdene i Sør-Amerika ble etablert av europeere fra midten av 1500-tallet. De første vingårdene kom til Chile i 1548 og til Argentina i 1551. Produksjonen fra disse vingårdene var rettet mot å slukke tørsten til de europeiske conquistadorene som flyttet til disse "nye" landene.[9][10]
Den nederlandske skipslege og kolonialadministrator Jan van Riebeeck (1619–1677), etablert vingårder nær Cape Town i Sør-Afrika i 1665 med formålet å produsere viner som skulle bunkres av Det nederlandske ostindiske kompani (nederlandsk: Verenigde Oost-Indische Compagnie, forkortet VOC) på rutene mellom Europa og India.[11]
Etter at destillasjonskunsten begynte å spre seg, ble det laget en rekke sterke viner som tålte lang transport uten å bli ødelagt. Blant annet ble sherry, portvin og madeira utviklet ikke minst med tanke på det engelske markedet og for å drikkes om bord på engelske skip.
På denne tiden begynte også flaske- og flaskelagrede viner å bli vanlig. Glassflasker kunne vært produsert tidligere, men det som gjorde at glassvinflasker begynte å bli brukt til transport og oppbevaring av vin var oppdagelsen av en god måte å forsegle flaskene - korken. Etter hvert som flaskeviner ble vanlig, ble effekten som aldring og modning kunne ha på viner oppdaget. Med denne oppdagelsen begynte viner å bli laget i en stil beregnet på aldring. Dette gjelder spesielt Bordeaux, som tidligere produserte lette rødviner (Clairet), men som fra slutten av 1700-tallet begynte å produsere sterkere, aldrende rødviner beregnet ikke minst på det engelske markedet.
Blant adelen i Frankrike på denne tiden var vinene fra Burgund og Champagne-vinene de som ble mest verdsatte.[12]
1800-tallet[rediger | rediger kilde]
I løpet av begynnelsen av 1800-tallet utviklet Champagne seg fra en for det meste blek rød stille vin til en verdsatt musserende vin. Tidligere hadde gjæringen i de kalde vinkjellerne i Champagne-regionen noen ganger stoppet opp om vinteren. Når vinen ble tappet til tross for dette, hendte det at gjæringen tok til igjen på flasken om våren, som regel med det resultat at flasken sprakk. Det hendte imidlertid at Champagne-viner med en viss mengde kullsyre og bobler overlevde frem til servering, og viner med denne «defekten» viste seg å bli verdsatt i flere tilfeller. Etter hvert som engelske glassprodusenter begynte å produsere mer holdbare flasker med tykkere glass og høyere kvalitet, ble det mulig å tappe viner med trykk i flasken uten at for mange flasker gikk i stykker.[13]
Utvidelsen av jernbanen i løpet av 1800-tallet ga nye muligheter til å frakte viner også fra områder hvor det ikke fantes praktiske vannveier.
Den europeiske koloniseringen av andre kontinenter førte til at flere land fikk vingårder i løpet av 1800-tallet. I Australia ble det foretatt et mislykkede forsøk på vindyrking i 1788, men i 1825 startet skotten James Busby (1802–1871) den australske vinindustrien.[14]
I løpet av 1800-tallet ble den europeiske vinindustrien rammet av flere forskjellige nye skadedyrangrep og parasitter som hadde amerikansk opphav, og som forårsaket store skader. Etter en lang periode med co-evolusjon med disse parasittene, var de amerikanske vinrankene i hovedsak motstandsdyktige mot disse angrepene, men den europeiske vinranken var ikke det.
Det første angrepet kom fra pulveraktig mugg, som slo til for første gang i 1847, men dette kunne bekjempes med Bordeaux-væske. Atskillig mer alvorlig viste vinlusen seg å være, et insekt som nå heter Daktulosphaira vitifoliae, men tidligere kalt Phylloxera vastatrix, og som derfor fortsatt er mer kjent som Phylloxera i vinkretser. De første tegnene på phylloxera-angrep i en europeisk vingård ble notert i Arles i den sørlige Rhône i 1863, og ble tydelig ved at vinstokkene først så ut til å være syke og gav mindre, og deretter døde helt. Først i 1868 ble det forstått at sykdommen var forårsaket av at vinbladlusen spiste saft fra vinstokkens røtter med den videre konsekvensen at vinstokkene led av soppinfeksjoner som til slutt tok livet av røttene. I de neste tiårene spredte vinlusen seg over Europa, med start i Frankrike, og en stor pessimisme spredte seg i vinindustrien. Man prøvde med å plante amerikanske vinstokker i stedet, og å bruke hybrider mellom europeiske og amerikanske vinstokker, men vinene fra disse vinstokkene ble funnet å være middelmåtig. Løsningen på problemet ble til slutt å pode europeiske vinstokker på røttene til amerikanske vinstokker, eller på røttene til hybrider. Det viste seg nemlig at druene fra en slik podet vinranke hovedsakelig fikk karakter fra delen over bakken, ikke fra røttene. Det måtte imidlertid mye utviklingsarbeid til for å finne egnet rotmateriale, slik at de kunne takle det kalkholdige jordsmonnene som finnes i mange av Frankrikes beste vingårder.[15]
Vinlusens herjinger fikk store konsekvenser. Da vinmarkene ble omplantet, endret druesammensetningen seg i mange tilfeller, og noen gamle druesorter forsvant. I noen tilfeller hadde vinbøndene ingen økonomiske ressurser til å plante på nytt, og vingårder eller hele regioner ble fullstendig utslettet. Blant annet var det i løpet av 1800-tallet omfattende vingårder i det sentrale/nordlige Frankrike (hovedsakelig nord for Loire og Chablis) som tidligere hadde hatt en fordel av å være like ved Paris. Konkurransen fra Sør-Frankrike hadde allerede brakt vinindustrien på kne i disse regionene, og vinlusen var det siste dødsstøtet. Mange franske vinbønder ga også opp og flyttet til andre land hvor vinlusen ennå ikke var kommet. Spanske Rioja fikk blant annet et løft på slutten av 1800-tallet som følge av immigrasjon av vinbønder fra Bordeaux som tok med seg kunnskapen sin.[16]
I kjølvannet av vinlusens herjinger ble det også mer vanlig med ulike former for forfalskede viner, hvor importerte viner ble solgt som franske, eller hvor rene vinerstatninger bestående av fermentert sukker eller fermenterte importrosiner i vann, blandet med fargestoffer. Dette førte til stor forargelse blant seriøse vinbønder og forbrukere, og var utgangspunktet for den omfattende franske vinlovgivningen som kulminerte med innføringen av AOC-regelverket på 1930-tallet og som senere dannet grunnlaget for EUs felles regelverk.
I løpet av andre halvdel av 1800-tallet begynte vitenskapelig kunnskap om vinproduksjon å utvikle seg, og mange teknologiske nyvinninger begynte å bli tatt i bruk, både for å bekjempe skadedyrangrep og til andre formål. Den franske kjemikeren Louis Pasteur (1822–1895) som jobber med å forbedre franske viner, forstod at den alkoholiske gjæringen i vinproduksjon skyldes virkningen av gjærceller (som også ble utgangspunktet for mikrobiologi som vitenskap). Franskmannen Jean-Antoine Chaptal (1756–1832) introduserte oppfinnelsen med å tilsette sukker til druemosten før eller under gjæring, for å øke alkoholstyrken til vinene, som blant annet hadde som mål å jevne ut årgangsvariasjonene i viner fra de kjøligere områdene i Frankrike. Denne behandlingen ble senere kalt chaptalisering.
1900-tallet[rediger | rediger kilde]
I løpet av 1900-tallet kom mange tekniske nyvinninger inn i vinproduksjonen, først med sikte på å øke produksjonsvolumet, men senere med sikte på å skape viner med en viss stil. Den tradisjonelle naturkorken fikk også konkurranse fra nye lukkinger i form av for eksempel skrukorker.
Vinproduksjonen ble også påvirket av globaliseringen. Utenfor Europa økte kvaliteten på vinene og de begynte å sette søkelys på eksport, inkludert til Europa. Dette førte til tøffere konkurranse for vinprodusentene. Internasjonale vinskribenter fikk også økt innflytelse på hvilke viner som anses som gode, og vinsmaken ble globalisert.
I dag er det en utbredt vinkultur ikke bare i Europa, men også i for eksempel Australia, Nord- og Sør-Amerika, Sør-Afrika. Vin begynner også å bli verdsatt i Asia, spesielt Japan og Kina. Det arrangeres ulike typer vinkonkurranser rundt om i verden, og vinsmaking er et populært fenomen blant interesserte.
Fremstillingsprosessen[rediger | rediger kilde]
I og med at vin lages av druer, er det druen som i stor grad bestemmer vinens smak og farge.
Noen rødvinsdruer kan også brukes til produksjon av hvitvin. Da fjernes drueskallet før fargen har begynt å slippe ut i mosten, mens fruktkjøtt og saft gjæres.
- Druene høstes og sorteres. Råtne druer fjernes. Enkelte vinmakere er mer nøye på dette enn andre.
- Druene sendes til produksjonslokalet. Druene bearbeides tidligst mulig og knuses i en vinpresse tilpasset druesorten og vintypen.
- Gjæring (også kalt fermentering). Ved rødvinsproduksjon gjæres most og skall sammen for å gi vinen farge. Fargeuttrekk kalles maserasjon. Ved hvitvinsproduksjon gjæres bare den fraskilte mosten, mens skall og stilker fjernes. Gjærsoppen, som sitter rett innenfor drueskallet, blir aktivert når druen moses og soppen kommer i kontakt med saften. Enkelte produsenter tilsetter sukker før gjæringen. Druemosten er mat for gjær og noen produsenter tilsetter gjærnæring slik at gjæren har det den trenger for å gjære vinen ut. Man tilsette melkesyrebakterier til rødviner og mange hvitviner for å kontrollere omdanningen av skarp malinsyre til mykere melkesyre. Man kan også tilsette eller fjerne syre fra vinen for å gjøre vin mindre slapp eller mindre frisk. Det finnes et vell av enzymer utviklet for å endre farge og smak i vin som man også kan tilsette vinen.[17]
- Filtrering. Etter at vinen er lagret ferdig blir den silt for grums, druestein og annet rusk. Enkelte produsenter har også finere filtre som kan sterilisere, fjerner gjærrester og andre mikrober. Dette gir en svært stabil vin som ikke risikerer å ettergjære på flasken men også fører til at vinen også mister mye smak og aroma.[17]
- Lagring. Hovedregelen er at kvalitetsviner lagres en tid slik at de kan utvikle aroma. Størsteparten av all vin lagres likevel kun kort tid, gjerne på ståltanker. For kvalitetsvin er lagring i eiketønner vanlig. Mest brukt er amerikansk og fransk eik. Den amerikanske er kjent for å gi en karakteristisk vaniljepreget aroma. Eik tilfører kompleksitet til vinen.
Terroir er en betegnelse franskmennene og vinbøndene bruker om vinmarkene sine. Ordet omfatter alt som har med vekstbetingelsene til en vinmark å gjøre. Altså jordsmonnets karakter, vær og temperatur, druetrærnes alder, druetrærnes plantningstetthet. Kort sagt miljøet rundt drueplantene.
- Hvilke druesorter som benyttes, og blandingsforholdet mellom dem.
- Modningsgrad ved høstingen
- Gjæringstemperatur, og jevn kvalitet på druer ved innhøsting.
- Lagringsmåte
- Eik (eller ikke), og hvilken skog/region eika eventuelt er hentet fra.
- Malolaktisk gjæring (rødviner gjennomgår alltid malolaktisk gjæring, om ikke smaker de beskt).
Vintyper, druer, alkohol og sødme[rediger | rediger kilde]
Vintyper[rediger | rediger kilde]
- Rødvin, laget av blå druer. Fargen er middels røde til mørke lilla, etter lengre lagring kan de få mer mursteinsfarge. Røde viner har generelt en tøffere smak enn hvitviner og roséviner.
- Hvitvin, laget av grønne/gule druer, eller blå der drueskallet er blitt fjernet etter at gjæringen har startet. Fargen kan variere fra nesten vannklar, gjennom grønnaktig blekgul og dyp gyllengul til rav.
- Orangevin en type hvitvin laget ved å la drueskall og frø være i kontakt med saften, noe som skaper et dypt oransje ferdig produkt.
- Rosévin kan blandes av vin fra grønne og blå druer, eller ved å bruke blå druer der drueskallet fjernes når gjæringen har vart en tid.
- Musserende vin, vin med kullsyre. Både hvit, rosé og grønn vin kan være musserende. Musserende vin har et trykk på fra 3 til 6 atmosfærer i flasken.
- Perlende vin har også kullsyre slik som musserende, men har lavere trykk i flasken, fra 1 til 2,5 atmosfærer.
- Sterkvin, også kalt hetvin, med litt høyere alkoholinnhold enn øvrige viner, herunder portvin, sherry og madeira. Alkoholinnholdet er vanligvis fra 14 til 22 %.
- Aromatisert vin er en type vin som har fått tilført ekstra aromaer.
- Desservin er søt vin som vanligvis serveres til dessert.
- Fruktvin, herunder eplesider.
Druer[rediger | rediger kilde]
Selv om ikke alle typer druer gir vin, finnes det et stort antall typer vindruer. Ulike druesorter kan blandes sammen for å variere aroma, smak og kvalitet.
Hvitvin kan lages av både blå (rød) og grønne (hvite) druer men rødvin kan ikke lages bare med grønne druer. Dette skyldes at rødvin får sin farge fra drueskallet som kommer i kontakt med saften under vinframstillingen. Uten det mørkere pigmentet fra blå drueskall, vil grønne druer bare produsere lysfarget vin. Saften fra hver druefarge er en svak gulaktig nyanse. Under gjæringen får rødvin tid til å sitte i kontakt med skallet, noe som gir den røde fargen. Hvis blå druer ikke introduseres i prosessen, kan ikke saften absorbere den røde fargen.
